Magne Austad

Alf Magne Austad er en av de mest spennende kunstnerne her i Norge. Eller, «var» er vel det rette ordet, for kunstneren gikk dessverre bort i 2013 etter å ha kjempet hardt mot en nådeløs kreft i flere år. Magne Austad vil bli husket som en pioner innen malerkunsten i landet vårt, og man kan trygt si at han har inspirert en hel generasjon med unge, norske malere som alle prøver å finne sin egen vei fremover. Hans arbeid som rektor ved Kunstakademiet i Bergen var en lys tid for høyskolen, en tid som formet fremtiden for utallige studenter. Alf Magne Austad hadde en egen måte å se på verden, en egen forestilling av omgivelsene sine. Han startet sin karriere på 70-tallet, og ble raskt en høyt verdsatt person i det norske kulturlandskapet. Spesielt var han elsket i hjembyen sin Haugesund, for han viet mang en malerier og utstillinger til sitt kjære hjem. Selv om Austad tilbragte store deler av livet i Oslo, var det Haugesund som alltid var i hans hjerte, og den nå kjente Karmøyutstillingen hadde ikke vært det samme uten ham.

Lyset som gjelder

Ser man over de ulike maleriene som Magne Austad har stilt ut gjennom årene, vil man kunne tro at det er hus alt handler om. Til en viss grad er det sant, for Austad klarte å stue bort utallige hus i sitt mine – hus han kjørte forbi, hus han husket fra barndommen, hus han besøkte. Disse husene ble dog løftet ut av sitt opprinnelige sted og inn i Magnes fantasiverden, der alt handler om lyset og hvordan det faller på oss. Husene er en sentral del av hans malerier, men det er ikke de man bør fokusere på. Det er lyset, spesielt dagslyset, som skiller hans kunstverk fra andre malere. I følge ham selv kunne det ta år før han fant det perfekte lyset i sine malerier – han tok noen strøk, lot det tørke og så over hvordan det ble. Var han ikke fornøyd, startet han prosessen igjen. Lyset er selve essensen i hans malerier, og det er lyset som står for selve fortellingen i maleriet. Det er lyset som setter stemningen, atmosfæren. Lyset som vekker visse følelser i sjelen til beskueren. Austad brydde seg ikke særlig om detaljer. Han var ikke glad i det overflødige og pompøse. I stedet fokuserte han på det som virkelig betyr noe, det indre i alle ting rundt oss. Han var opptatt av komposisjonen, av fargene. Behandlingen av lys er noe Magne Austad var best på her i landet – derfor er hans malerier så lett gjenkjennelige.

Utstillinger

Man regner Magne Austad inn i generasjonen med samfunnskritiske malere som dukket opp på 70-tallet. Her snakker vi realisme i sin råeste form, med klare inspirasjoner fra surrealisme og popkunst. Det var menneskenes plass i samfunnet og våre holdninger rundt «systemet» som var viktige for denne revolusjonerende gjengen. Dette kommer tydelig frem i hans tidlige malinger med ulike figurer som hovedpunkt – men også der var lyset en sentral del av bildene. Med et enkelt maleri, for eksempel kunstverket «Greker», der man verken har noen bakgrunn eller særskilte detaljer, kunne Austad bringe frem en tydelig atmosfære og en rekke dype følelser. Man ble kjent med hans figurer, på en måte. Hans aller første separate utstillinger dukket opp så tidlig som i 1972, og årene som fulgte var hans gullalder. Bildene ble hengt ut både i Norge og i Sverige – oljemaleriet «By-gutt» henger fortsatt på Nasjonalgalleriet i Oslo den dagen i dag. Kollektivutstillingen «Kritisk realisme» på slutten av 70-tallet er en av hans mest kjente fremvisninger, og det er etter denne fantastiske kunstserien at Austad ble høyskolelektor ved det Vestlandske Kunstakademiet.